Hvorfor jeg laget Verdens Beste Kokker

Jeg visste at jeg skulle bli kokk allerede da jeg var 12–13 år gammel.

I 8. klasse skulle vi ha en uke i arbeidslivet. Noen fikk plass tildelt. Jeg ringte selv. La Suisse Catering på Lysaker lå bare noen minutter unna med sykkel. Jeg snakket med sjefen på telefonen. Han ba meg komme på intervju.

Alfred “Freddy” Jøhl var fra Sveits. På alder med foreldrene mine. Streng. Presis. Profesjonell.

Jeg fikk jobbe den uken.
Og én dag i uken hele 9. klasse.
Og rett videre i læretid med Freddy som læremester.

Jeg tok fagbrev som kokk før sommeren 1988.

Året etter reiste jeg til Sveits for å jobbe på et femstjerners hotell. Jeg kunne engelsk – og litt menyfransk. Kjøkkensjefen snakket ikke engelsk. Det var en bratt læringskurve. Språk. Kultur. Presisjon.

Det ble et karrierespringbrett.

Eventyrlysten tok meg videre til Seabourn Cruise Line – den gang, som nå øverst i ultraluksus-segmentet. Der lærte jeg hva disiplin faktisk betyr.

Seks måneder kontrakt.
Ingen fridager.
Maks tre timer fri per dag.
Med kjøkkensjefer som får selv Gordon Ramsey til å fremstå som en snill omsorgsarbeider.

Disiplin.
Disiplin.
Disiplin.

Kvalitet levert på øverste hylle, hver eneste dag.

Jeg gjorde flere kontrakter. Jeg var en av dem de ringte når det var krevende situasjoner om bord. Jeg tok utfordringer på strak arm. Det handlet ikke om konkurranser – men om å nå målene man setter seg.

I 1994 var jeg privat vert for Reebok under OL på Lillehammer. Samtidig drev jeg min egen restaurant og selskapslokale – Fornebu Hovedgård, kalt “Bærums storstue” i lokalavisen.

Da jeg senere valgte å avslutte der og reise hjem fra nye kontrakter i utlandet, var det en klok beslutning. Karrieren tok en ny retning. Nye utfordringer. Nye arenaer.

Forbilder betyr noe

I 1988 og 1992 fikk jeg oppleve stemningen rundt kokke-OL i Tyskland. Jeg så navn som Lars Erik Undertun, Eivind Hellstrøm, Harald Osa og Arne Brimi.

Dette var mine forbilder.

Det var Lars Erik som senere formidlet kontakten som gjorde at jeg fikk jobbe på Annen Etage på Hotel Continental mens jeg hadde ferie fra Seabourn.

Forbilder åpner dører.
Forbilder viser vei.

Idretten har sine profiler. Fotballen. Skisporten. Vi vet hvor viktig det er for unge mennesker å ha noen å se opp til.

Jeg tror det samme gjelder kokkeyrket.

Derfor laget jeg denne serien

Da jeg begynte å følge ungdommene på Kokkelandslaget, var det noe som traff meg.

Omsorgen mellom dem.
Respekten.
Arbeidsmoralen.
Viljen til å hjelpe hverandre.

Dette er unge mennesker som representerer mer enn bare konkurranse. De representerer fagstolthet. Lagånd. Disiplin. Dedikasjon.

Et lag som forstår at resultatene blir større enn individet.

Jeg konkurrerte aldri selv. Men jeg kjente konkurransen i å få jobbene jeg ønsket. I å bli valgt.
I å levere. Målet var det samme. Arenaen var bare annerledes.

Verdens Beste Kokker er mitt tilbakeblikk.
Inn i meg selv.
Inn i faget jeg valgte så tidlig – og aldri har angret på.

Jeg ønsket å vise hva dette faktisk er.
Hvordan det ser ut etter lange treningsdager.
Hva som skjer med motivasjon og moral over tid.
Hvordan presset påvirker relasjoner.
Om de vil klare det.
Om de vil vinne.

I februar 2024 sto de i Stuttgart.

Vi var der.
Tett på.
Hele tiden.

Nå kan du også være det.

Vi trenger å utdanne flere norske kokker

Dersom du har ungdommer som står foran viktige valg, vil jeg si dette:

Kokkeyrket er et av de mest krevende og mest givende fagene som finnes.
- Det gir deg verden som arbeidsplass.
- Det lærer deg disiplin.
- Det lærer deg samarbeid.
- Det lærer deg kvalitet.

Du kan konkurrere.
Du kan jobbe i kantine.
Du kan jobbe med forpleining.
Du kan jobbe på luksusrestaurant.
Du kan bygge noe eget.

Men du må ville det.

Vi trenger flere norske kokker. For uten norske kokker forsvinner matkulturen vår.

Og når du ser denne serien, håper jeg du forstår hvorfor jeg er så stolt av disse unge talentene. Og jeg har fått meg flere, nye forbilder.